På tur gjennom Norges nasjonalparker vil du oppleve et bredt spekter av vår mest praktfulle natur i sin opprinnelige tilstand. Orkideene i Junkerdal nasjonalpark i Nordland kan trygt nyte midnattsola i fred, elvene rundt Jostedalsbreen får fortsatt renne fritt, og ingen motorsag kan gå løs på furuskogen i Gutulia.

Flere av nasjonalparkene er tilrettelagt for friluftsliv. Her finnes et nettverk av merkete stier og muligheter for overnatting i betjente eller ubetjente hytter. I nasjonalparker hvor ferdselen skal begrenses av hensyn til sårbar natur, er det i liten grad tilrettelagt med stier og hytter.

Mens omfanget av villmarksområder blir stadig mindre, har nasjonalparkene økt i antall. Siden Rondane som første nasjonalpark ble opprettet i 1962, er det nå 25 områder i Norge som er vernet for ettertiden – fra Stabbursdalen i Finnmark i nord til Hardangervidda i sør, i tillegg til store områder på Svalbard. Tar man med landskapsvernområdene får kartet mange nye flekker, med Frafjordheiane som det sørligste verneområdet.

Indrefileten

Nasjonalparkene og andre verneområder utgjør 12 prosent av Norges areal. Noen vil si at Norge bare har vernet indrefileten. Andre europeiske land, for eksempel Frankrike, har opprettet «regionale naturparker» som omfatter både bosetning, verdifull natur og kulturhistoriske tradisjoner, slik at det blir en mer helhetlig forvaltning av en region. Også i Italia og USA er randsonene og bygde-samfunnene inkludert i nasjonalparkene. I Norge derimot, har man trukket en strek rundt tettsteder og dyrket mark slik at de ikke kommer med i nasjonalparkene. Resultatet er en stadig drakamp om bruk av områdene i randsonene rundt nasjonalparkene, nå ikke minst aktuelt i forbindelse med hyttebyer som spiser seg innover i fjellheimen.

Urørt

Hvorfor har akkurat de 25 områdene som ligger der i dag fått status som nasjonalpark? Vi spør Torfinn Evensen, fagsjef for naturforvaltning i DNT:
– Områdene som blir nasjonalpark skal i utgangspunktet være urørte for inngrep. Nasjonalparkvernet skal hindre inngrep som kraftutbygging, veibygging og flatehogst. Hensikten med å opprette nasjonalparker har vært både å ivareta naturen og folks mulighet til å oppleve den. Stier, hytter og løyper hører naturlig hjemme i de fleste nasjonalparkene, sier Torfinn Evensen.

Det er naturvernloven fra 1970 som er hjemmel for opprettelse av parkene. Mens det i andre land er begrenset adgang til nasjonalparkene, er det fritt fram for å ferdes i vernede områder her hjemme. Allemannsretten gjelder både innenfor og utenfor parkene.

De fleste nasjonalparkene ligger på statlig grunn. Hardangervidda er et unntak, over halvparten tilhører private grunneiere. Hvem som skal ha hvilke rettigheter på Hardangervidda har vært et diskusjonstema helt siden parken ble opprettet i 1981. Nasjonalparkene har et strengt regelverk når det gjelder motorferdsel, det er kun kjøring til næringsvirksomhet eller nytteformål som er tillatt. Dette innebærer at både grunneiere og DNT gis tillatelse til begrenset kjøring, etter grundig vurdering av forvaltningen. Men hvor går grensen for næringsvirksomhet? Flere grunneiere og lokalbefolkning med jakt- og fiskerettigheter får ikke kjøre inn til sine egne fiskevann og jaktmarker fordi forvaltningen ikke oppfatter dette som næring. Det provoserer.
– Lokalt synes mange det er urettferdig at det blir kjørt øl og fersk mat inn på turisthyttene, når de lokale må klare seg med transportløyve for ved og propan, sier Dorthe Huitfeldt, leder i Samarbeidsorganet for fjellstyrene på Hardangervidda.
– Man stiller seg også spørsmålet om hva som egentlig er «det enkle friluftsliv» – er det mulighetene til å gå med lett dagstursekk, få varm dusj, tre retters middag med drikke når man kommer fram? Lokalt har man et inntrykk av at DNT kan gjøre som de vil, men de fleste vet at DNT også er underlagt lover og prosedyrer som styrer virksomheten, sier Huitfeldt.

Det kan DNT skrive under på.
– Det er et omfattende arbeid som må til for å få de nødvendige tillatelser, enten det gjelder kvisting eller transport, sier Jan Erik Reiten, driftssjef i DNT Oslo og Omegn. Han legger til at det ikke blir mer transport av at maten er god eller at det serveres suppe og dessert.
– Øl og vin utgjør dessuten ikke noen stor del av varene som fraktes til hyttene. Dette er heller ikke av ny dato. I mange tiår har hyttegjester blitt tilbudt et glass til maten, sier Reiten. Han opplyser at antallet transporter til Sandhaug nylig er blitt kraftig redusert fordi man har skiftet ut scooteren med beltebil.
– Skjønner du at det kan virke urettferdig at DNT og de private turisthyttene får tillatelse til å kjøre inn matvarer, mens andre som har hytte inne på vidda må bære den selv?
– Nå har ikke jeg oversikt over hvem som får lov til hva, men generelt kan jeg si at turisthyttene er åpne for alle som kommer innom, mens det er ikke fjellstyrehyttene eller andre private hytter. Derfor er det ikke urimelig at regelverket tilpasses bruken. Reiten setter pris på at fjellstyrene nå har invitert til et samarbeid.
– Dette kan kanskje munne ut i et samarbeid om transport, konkluderer han.

Reineiere

En annen gruppe som møter utfordringer som næringsdrivende i nasjonalparkene, er reineierne. Drøyt halvparten av nasjonalparkene ligger i samiske reinsdriftsområder. Leder i Norske reinsdriftssamers landsforbund, Aslak Eira, vil først og fremst understreke fordelene med nasjonalparker.
– Det biologiske mangfoldet ivaretas, og det er positivt for reindrifta. Nasjonalparkene hindrer inngrep, som hytte- og veibygging. Men det betyr også at vi har begrensninger når det gjelder å sette opp reingjerder og hytter og ta ut brensel. Og hvis nasjonalparkene markedsføres som turistmål, vil det forstyrre reinen, sier Eira.

I Norge er det nå 25 nasjonalparker. I tillegg kommer 7 nasjonalparker på Svalbard. Dessuten er det over 150 landskapsvernområder som ikke er tatt med på dette kartet. Myndighetene skal utvide antall nasjonalparker ytterligere for å gjennomføre nasjonalparkplanen innen 2010.

• Les mer om Norges nasjonalparker på www.dirnat.no/nasjonalparker