Vi forlot Østlandet i fint vær, men tunge skyer truet i vest. Vel fremme i Stordalen var det med stor glede og optimisme vi så at skyene holdt seg på andre siden av fjellene lenger vest. Lavvoen ble slått opp, og 6 stk fjellsportentusiaster fant soveposen å trodde de hadde en rolig natt i vente. De våryre orrfuglene i området saboterte det, de var på frierferd få meter fra lavvoen, og spilte høyt og vel det meste av natten.

Torsdag møtte oss med håp om bra vær, og de 4 siste turdeltakerene ankom om morgenen. Sekkene var tunge, og tyngdekraften tvang oss til å senke skuldrene. Vi var klar for tur. Inn over mot foten av Fåbergstølsbreen gikk det i lett terreng. Deretter et stykke langs breen, og så gikk det oppover. Bratt oppover. De som ikke hadde kjent sekkenes tyngde før kjente det nå. Heldigvis beordret Torunn og John Olav mange små drikkepauser. I ca 1000 moh kunne vi ta på oss skiene, og sekkene ble litt lettere å bære. Da vi nærmet oss kanten på breen kom de første snøfnuggene. De fulgte oss mer eller mindre til godt ut på fredagen, og sikten var variabel. I sekstiden nærmet vi oss foten av Brenibba, og der slå vi leier i ca 1800moh. Real turmat var dagens kulinariske opplevelse. Etter et sånt måltid fikk vi mer energi, Brenibba (2018 moh) fristet de fleste, og skiene ble igjen spent på. Vi så ingenting på toppen, men den er på over 2000 meter, og det er god nok grunn til å forlate et lunt og varmt telt til fordel for snø og tåke. Og 6 stk kunne føre den på sin liste over erobrede topper på over de magiske 2000 moh. (John Olav har ikke liste, han er redd for å bli besatt).

Ingen forbedring i været fredag morgen, men vi gikk ut med Lodalskåpa som mål. Kom til foten av Lodalskåpa, så opp mot der vi visste toppen var, men den var dekket av snø og tåke. Dette var Torunn sitt tredje forsøk på Lodalskåpa (2082 moh), og hun var nesten villig til å trasse det meste for å bestige Lodalskåpa, men fornuften seiret. Det var ikke vær for å bestige Lodalskåpa. Eller som Arne sa det: "Dronninga vil ikke ha besøk i dag". Veldig fornuftige og skuffet gikk vi tilbake til teltleieren, brøt den og satte kursen mot lavvoen nede i dalen. Mot øst var det en betraktelig forbedring av været, men tåka var trofast mot Lodalskåpa så lenge vi var på breen. Selv om vi ikke kunne føre noen ny topp på vår liste den dagen så hadde vi en fantastisk tur fra teltleierne, og ut av breen. Sola kom frem, og livet var deilig. Vel av breen kom de bratte bakkene ned til Stordalen. Noen var flinke i telemarkkjøring og svingte seg lett nedover, andre tok av seg skiene og bar de den bratteste delen. Alle kom seg vel ned, eneste ulykken var en brukken stav. Vel nede måtte Roar og Torstein forlate oss. Arne fristet med dusj og øl på terrassen i huset sitt i Krundalen. Det er den beste ølen undertegnede har fått. Tusen takk til Gro og Arne for stor gjestfrihet, og nybakte rundstykker.

Lørdag ble startet med frokost ut i solen, og dagen tegnet fantastisk med blå himmel og Nigardsbreen som dagens mål. Torunn, Frode, John Olav og undertegnede var de som forsatt var klar for en dag til med bre. Nigardsbreen var en vakkert skue der den ventet på oss. En lett anmarsj inn var det eneste som skilte oss fra det som skulle blitt en fantastisk tur i blåisen. Problemet med lette anmarsjer og overivrige turdeltakere er at konsentrasjonen ikke alltid er der føttene bør plasseres. Så turen til Nigardsbreen endte med fall for undertegnede, hull i kneet og tur til legevakten i Gaupne. Skuffelsen og frustrasjonen over en spolert dag i blåisen var 100 ganger større enn den fysiske smerten ved å måtte sy et sting i kneet.

Tusen takk til Torunn og John Olav for en flott, gøyal, koselig og slitsom tur.

Josten frister til snarlig gjensyn.

Se bildene fra turen (foto: Torunn Holt Jensen)