Skitur til Vollkoia/Blåmyrkoia 08.01.2020.

Foto: Sidsel Gotaas

I dag var det nydelig vær med plussgrader og en del vind.

Tekst: Sidsel Gotaas

Løypene var nyoppkjørte, men det var hardt, veldig hardt! Oppover til Blåmyrkoia gikk det ganske bra i sporene, men de bratteste bakkene måtte jeg gå sidelengs for å komme opp. Tankene gikk rett som det var om hvordan vi skulle komme helskinnet ned igjen. Noen av oss føler ikke for å kjøre veldig fort ned, for å falle kunne rett og slett gi oss brukne lemmer. Da var det bare å få en koselig pratestund med å bære skiene ned. På myra gikk det strålende med bare staking. Det var jo mange som var stødige på beina og suste forbi oss gående! På Blåmyrkoia ble vi etter hvert 16 personer og en hund. 4 damer våget seg oppover. På Vollkoia ble det 5 personer som gikk i de mest flate løypene og hygget seg med boller. Da de første kom dit i dag, måtte de slukke en brann på bordet. Det var et kubbelys som hadde brent skeivt ned.

På Blåmyrkoia sang vi en sang på melodien «Vi snører vår sekk». Det var en av de første sangene som Hans skrev til gruppa. Sidsel leste et stykke om samen John Savio fordi hun en gang hadde arvet et par tresnitt fra sin tante. Hun hadde nok kjøpt dem av Savio fordi han trengte penger. Han døde i 1938 av tuberkulose, bare 36 år gammel. Hans mor hadde også dødd av denne sykdommen da han var 3 år og faren druknet i en elv da han skulle hente kisten i Vadsø. John vokste opp hos sine besteforeldre.

Alt i alt var det hyggelig å komme på tur igjen, men mer snø er veldig ønsket i løpet av neste uke!

Foto: Sidsel Gotaas

Skrevet av Harald Normann 9. januar 2020