Minneord ved Katharinas bortgang

Kate Fredhjem.
Kate Fredhjem.

Katharina Fredhjem, vår Kate, har lagt ned vandrestaven, godt inne i sitt 98. år. Til tross for en høy alder, føles det nesten uvirkelig at ukuelige, sporty, aktive og alltid positive Kate ikke er med oss lenger. Hun som alltid kom tilbake etter sykdomsopphold.

Hun hadde sin arv fra Rolløya i Troms utenfor Harstad. En oppvekst på ei lita øy rett etter 1. verdenskrig, hadde lært henne å utnytte alle muligheter til både praktisk bruk og det matnyttige.  Kjøkkenhagen til Kate var derfor imponerende innholdsrik på poteter, bær, frukt og grønnsaker, ofte sådd av frø samlet fra forrige sesongs avling.  Blomster i bed, potter og skråninger fargela hagen alt ved vinterens slutt, og varte helt til høsten stengte med frost og snø.

Kate glei naturlig inn i Hamar og Hedemarken Turistforenings Onsdagsgruppe - på våre ukentlige turer. Dette er et tilbud for pensjonister som liker å gå tur. Her kan vi gå sammen med flere som gir nødvendig trygghet i «vår alder». Det startet med skiturer fra Vollkoia til Blåmyrskoia.  Men da våren kom så var alle så sammensveiset, at det fortsatte med turer på beina, men nå med ulike mål for hver tur.  Kate var et naturlig midtpunkt.  Ivrig og engasjert fortalte hun.  Og sekken på ryggen inneholdt alltid noen ord og historier hun ville dele med oss. Også på sommerføre imponerte Kate oss med sin smidighet og kjappe evne til å krysse grøfter og gjerdeklyv, så vel som å ta motbakker som ei fjellgeit. Og i de bratteste utforbakkene, når farten på ski ble vel stor, bremset hun med stavene på den ene sida!

Kate var av profesjon skredder og draktsyerske.  Det var helt naturlig at hun sydde sine egne klær og turutstyr. Skidressen var en studie verdt – hva den inneholdt av praktiske «vedheng»! Alt skulle være lett å få tak i på tur! Og det var nødvendig, da turene kunne bli lange. 

Kate la både hjerte og hele sin oppmerksomhet i alt hun gjorde,  Som da hun reparerte kong Olavs paradeuniform: «Jeg la kjærlighet i kvart eit sting,» sa hun med varme i stemmen.

Da de kroppslige plagene satte begrensninger for hva Kate kunne være med på, så nektet hun å gi opp Onsdagsgruppa.  Skiturer ble for slitsomme da pusten og ryggen ikke tillot slik aktivitet.  «Jeg er ikke sjuk, det er bare så forbasket vondt!» forklarte hun. Bare når hun ble spurt direkte, kunne hun si noe om plagene sine. Likevel ville hun heller snakke om hyggeligere ting. «Hvis jeg ikke får sove om natta, tenker jeg: så heldig jeg er som kan ligge her og kvile,» sa hun en gang.  Slik fant hun også råd da det ble umulig å gå på ski: hun kunne jo være «vertinne» på Vollkoia! Hun gikk med stor glød inn for at koia skulle være koselig og rein å komme til. «Ja, til og med på utedoen luftet det av grønnsåpe,» fortalte en journalist etter besøket. Dette fristet og oppmuntret flere til å holde på lengre når de kunne gå lettere skiturer her nede, for så å komme inn på koia til ei koselig stønn med varm, hjemmebakt bolle - og prat sammen med Kate.

For alle oss i Onsdagsgruppa ble Kate vår store inspirator og forbilde. På sin 90-årsdag inviterte hun oss alle hjem, sammen med andre kontakter hun hadde hatt i DNT. Hele huset var stuende fullt.  Men jubilanten greide på sin spesielle måte å se alle, og hadde alltid noe å fortelle til hver enkelt!  Slik vil hun bli husket av oss alle.                                                   

Våre tanker går nå til hennes nærmeste - og Bjarne spesielt.

I stor takknemlighet og respekt lyser vi fred over Kates gode minne.

Fra Onsdagsgruppa ved Eva Jønsrud.

Skrevet av Harald Normann 1. september 2020